Suksess og smellfeite bunnlinjer er alltid flott å dele. Men de vanskelige tingene holder vi for oss selv: feil beslutninger, nederlag, skjulte prosesser og maktspillet.
Etter 30 år som ambisiøs leder i det private næringsliv har jeg erfart mye og er veldig stolt av det jeg har fått til. Medaljene hadde også en bakside. Som toppleder i et internasjonalt selskap fikk jeg stadig mer ansvar, og til slutt satt jeg alene i en rolle som tilsvarte tre årsverk.
Jeg jobbet døgnet rundt over lengre tid og møtte til slutt veggen. Jeg led av underernæring og mistet håret.
Foruten å være opptatt av best mulig resultater, var jeg i stor grad ytrestyrt og drevet av behovet for anerkjennelse. Jeg var kompromissenes mester og tilpasningsdyktig som få og hadde gått med uro og gnagemage uten å forstå hvorfor. Jeg var ikke bevisst verdiene mine og hva som egentlig var viktig for meg.
Jeg sluttet i jobben.
Nederlaget og følelsen av å mislykkes gjennom plutselig å være arbeidsledig holdt jeg godt skjult for omgivelsene. Det gikk så langt at jeg kjørte bilen ut fra garasjen om morgenen for å late som jeg skulle på jobb.
Jeg turte ikke å snakke med noen om det som virkelig plaget meg – jeg skammet meg. Kaffen på Starbucks ble en daglig vane, og der oppdaget jeg at mange så ut til å være i samme situasjon. Med kaffe og pc lot de som om de hadde viktige møter og telefoner.
Det ble helt nødvendig for meg å ta et verdivalg. Ett av dem var å ikke ha «toppledertrøyen» lenger. Etter noe tid valgte jeg å gå inn i en ny lederrolle med stort ansvar, og jeg trives godt nå i en meningsfull hverdag.
Da jeg sto midt oppi prosessen, savnet jeg åpenhet og følte meg alene med mine opplevde nederlag. Det hadde betydd mye for meg om andre ledere i mitt nettverk hadde turt å dele mer.
I den senere tid har jeg blitt nysgjerrig på hvordan andre ledere takler nederlag. Jeg tok derfor initiativ til å snakke med andre næringslivsledere i privat og offentlig sektor om deres erfaringer.
Jeg delte åpent mine erfaringer på godt og vondt. Det var ikke lett de første par gangene, men det gjorde godt etter hvert. Jeg fikk tillit, og det var helt overveldende det de delte i disse fortrolige samtalene.
Mange uttrykte også lettelse ved å kunne dele historiene sine med likesinnede, med noen som forsto.
Her er de sitatene som gjorde størst inntrykk:
• «Jeg har ikke delt med noen hvorfor jeg har sluttet i jobbene mine. Jeg har kjent på skam.»
• «Vi snakker ikke om de vanskelige tingene fordi vi er redd for å bli utstøtt. Menn skal i hvert fall ikke vise svakhet.»
• «Vi ledere snakker ikke om frykten for å feile. En ekstrem engstelse som til slutt spiser deg opp. Jeg har ikke snakket med noen om frykten for å mestre på grunn av min stolthet. Du blir vant til å leve med ensomheten».
• «Vi ber ikke om hjelp. Tror vi skal få til alt selv. Redd for å bli avslørt som en feil, en fiasko».
• «Den jobben jeg nå er i, valgte jeg fordi jeg tror på det jeg jobber med. Det var to steg ned i karrierestigen. Jeg kjente på frykten for å bli sett på som annenrangs og prestisjetapet det medfører. Jeg var blitt vandt med høy lønn og bonus, dyre ferier og hadde vært et showcase for omgivelsene».
• «Menneskenaturen er ikke innstilt på nederlag. Du skal ikke være en taper. Da er du helt utafor. Du skal være en suksess. Nye generasjoner er blitt fortalt at de kan bli hva som helst. Men velg helst toppdirektør og ikke snekker».
• «Vi snakker sjeldent om det vi virkelig strever med og hva vi synes er vanskelig. Vi sitter alle med dilemmaer, men virker mestrende på utsiden. Vi fremstår sterke og tøffe, mens vi er selvtvilende og sårbare. Katastrofefantasien er større enn virkeligheten».
• «Jeg lot meg styre av feil ting og var ytrestyrt av andre. Jeg ble etter hvert syk, men overså alle symptomer og stilte ingen spørsmål. Andre hadde jo klart det. Jeg ble sykmeldt i tre år».
Suksess og smellfeite bunnlinjer er alltid flott å dele, men de vanskelige tingene som feil beslutninger, nederlag, frykten for å bli avslørt, skjulte prosesser, trakassering, maktspillet og den vanskelige balansen mellom jobb og privatliv holder vi for oss selv.
Tenker vi på hvilke konsekvenser det får at vi ikke snakker om dette?
Det er ofte ensomt å være leder hører vi. Er det til en viss grad selvpålagt i troen på at det vil skade deg å involvere andre?
Mange av oss vil tenke at det å dele er å vise svakhet og kanskje vil diskvalifisere deg for andre jobbmuligheter? At du vil bli utstøtt fra nettverket ditt eller falle på popularitetsmålinger privat?
… det er mange av oss som kompromisser for mye over lang tid, med store konsekvenser.
Frykten for å miste det etablerte fasadelivet gjør at mange kompromisser på egne verdier og integritet. Når du tross alt har brukt halve livet på å komme deg til toppen, klorer du deg fast for ikke å miste «alt»?
Det finnes sikkert ledere som på en utmerket måte evner å kombinere sitt eget verdigrunnlag med selskapets. For meg ble det helt åpenbart i samtale med andre ledere at det er mange av oss som kompromisser for mye over lang tid, med store konsekvenser.
Må vi ledere alltid fremstå som sterke og ufeilbarlige og ha alle svar til enhver tid?
La oss heller tørre å vise mer av hvem vi er.
Jeg ønsker å sparke i gang en offentlig debatt, for en større åpenhet. Jeg tror at prisen vi betaler som enkeltindivider, selskaper og samfunn bare blir høyere hvis vi ikke tar tak.
Ambisiøst? Ja, men det er ingen vei utenom.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv 10.09.2021.
